Slaget ved Vigobukta

Slaget ved Vigobukta, også kjent som slaget ved Rande, var et sjøslag som ble utkjempet den 23. oktober 1702 under de første årene av den spanske arvefølgekrigen. Krigshandlingen begynte etter et engelsk-nederlandsk forsøk på å ta den spanske havnebyen Cádiz i september i et forsøk på sikre seg en marinebase på Den iberiske halvøya. Fra denne stasjonen håpet de allierte å drive operasjoner i det vestlige Middelhavet, særlig mot franskmennene i Toulon. Dette forsøket ble mislykket, men da admiral George Rooke var på vei hjemover tidlig i oktober, fikk han meldinger om at den spanske sølvflåten fra Amerika, lastet med sølv og varer, hadde nådd Vigobukta nord i Spania. valgte Rooke å gå til angrep med en gang.

Krigshandlingen ble en overveldende suksess for de allierte: helt til den franske eskorteflåten under admiral Château-Renault, samnen med de spanske gallionene og transportskipene under Manuel de Velasco ble enten kapret eller ødelagt. Fordi det meste av skatten var blitt losset før angrepet, fikk ikke Rooke tak i størsteparten av sølvlasten. Likevel var seieren en stor oppmuntring for de allierte og var medvirkende til å overtale den portugisiske kongen Peter II til å gå bort fra den tidligere avtalen sin med franskmennene og bli medlem av Storalliansen.

Bakgrunn

Da den bourbonske Filip V tok over den spanske tronen i 1700, hadde han møtt lite motstand i Spania, bortsett fra katalanarane som tradisjonelt var lojale til habsburgerne. I det spansk-amerikanske imperiet hadde embetsmenn og kolonister gjort motstand mot de franske forsøkene på å ta over handelen deres. Nederlandske og engelske handelsmenn - selv om de offisielt var ulovlige - var de ikke akseptert av spanjolene, men i Karibia, ble det vekket stor mistanke over at de franske admiralene hadde kommet over for å «verne» det spanske sølvet på vei hjem til Europa. Den første franske skvadronen seilte i april 1701 under Marquis de Coëtlogon, men de spanske guvernørene ville ikke en gang la ham få kjøpe proviant, så han reiste hjem tilbake tomhendt. Siden den spanske marinen var såpass svak, så hadde ikke myndighetene i Madrid noe annet valg enn å stole på at de franske krigsskipene og eksorterte de. Det ble gjort stor innsats for at flåten gikk til lands i Spania og ikke Frankrike, hvor de fryktet at den aldri ville komme tilbake fra.

Sjøslaget i 1702 gikk derfor for seg i to fjerntliggende krigsskueplasser i Amerika og Spania sammen med den spanske sølvflåten som krysset Atlanteren. Den amerikanske krigsskueplassen ble husket for admiral Benbows uavbrutte slag i august utenfor Santa Marta. Royal Navy holdt seg derimot hovedsakelig utenfor den spanske kysten i Europa. Under kong Vilhelm IIIs ledelse hadde de maritime maktene - England og De forente Nederlandene – bestemt seg for en strategi i Middelhavet for den allierte flåten, en plan som ble fulgt videre under etterfølgerne til Vilhelm, som døde i mars 1702. En håpet at denne strategien ville oppmuntre Portugal til å bli med i alliansen, åpne Gibraltarstredet og sikre engelsk sjømakt i Middelhavet. Deres allierte, østerrikerne,prøvde også å få et fotfeste i Middelhavet for å assistere dem og oppnå det grunnleggende målet sitt, å erobre de spanske provinsene i Italia. For å klare dette skulle den engelsk-nederlandske flåten først erobre en havn på Den iberiske halvøya som skipene deres kunne operere ut fra. De allierte prøvde derfor, ledet av admiral George Rooke, å erobre den sørspanske havnebyene Cádiz og i samme slag fikk revet bort den transatlantiske handelen til spanjolene.

Opptak

Sølvflåten fra Amerika

Den 11. juni 1702 forlot den spanske sølvflåten Ny-Spania fra Veracruz eskortert av en fransk skvadron kommandert av admiral Château-Renault. De spanske fartøyene ble kommandert av Manuel de Velasco i den armerte gallionen hans, «Capitana de Barlovento», et av tre skip som utgjorde Armada de Barlovento som skulle verne flåten. Hele konvoien nådde Havanna den 7. juli, før de satte av sted over Atlanterhavet den 24. juli. Flåten bestod av 56 fartøy: 22 var spanske og resten franske, inklduert flere handelsfartøy, som mot slutten av reisen hadde seilt for Frankrike og så snart de var sikre på at tryggheten deres ble ivaretatt over Atlanterhavet.

Da Château-Renault hadde seilt mot Karibia i 1701 hadde ikke krigen mellom Frankrike og De maritime maktene begynt ennå, men konvoien fikk siden meldinger om at krigen var i gang og om blokaden til Rooke av Cádiz, hvor sølvflåten vanligvis seilte til fra Amerika. Det var derfor klart at de trengte en ny havn. Valesco tenkte på den lille havnebyen Los Pasajes, men Château-Renault ønsket heller Brest eller La Rochelle, eller til og med Lisboa. De kom frem til et kompromiss og den 23. september nådde den fransk-spanske flåten Vigobukta i Galicia. De ble derimot forsinket med lossingen av lasten. Hele det administrative apparatet (inspektører, takstmenn, kongelige embetsmenn, osv) var i Sevilla og Cádiz, og de måtte vente på disse før de kunne sette noe på land. Da lossingen omsider startet fant en ut at det manglet transportmidler for å frakte varene videre. Som følge av dette ble sølvet prioritert, og dette ble derfor losset først og sendt innover i landet til Lugo.

Admiral George Rooke (1650–1709) malt av Michael Dahl.

Alliert forfølgelse

Midtveis ut i oktober fikk de engelske myndighetene vite om at spanjolene hadde nådd Vigobukta, og sendte med en gang meldinger for å leite etter Rooke og admiral Cloudesley Shovell. Sistnevnte hadde seilt med skvadronen sin utenfor Ushant. Rooke var nå på vei hjemover etter det mislykkede toktet mot Cádiz, som hadde gått galt på grunn av dårlig disiplin og dårlig samhandling. Rooke fikk vite om den spanske konvoien fra et av hans egne skip - kaptein Thomas Hardy på «Pembroke», som hadde forblitt tilbake i den portugisiske havnebyen Lagos. Skipspresten på «Pembroke», en mann fra Jersey, hadde fått vite om dette fra en skrytende fransk konsul om at sølvflåten var i havnen. Hardry satte til sjøs og nådde Rooke den 17. oktober, akkurat i tide før han krysset Biscayabukta.

Rooke sendte skip for å utforske munningen av Vigobukta. Et landgangsparti hadde hentet informasjon fra en fanget munk om at kong Filips del av skatten alt var fraktet i land, men at mye av rikdommen var fremdeles ombord på de spanske skipene.

Slaget

Slaget ved Vigo Bay 1702. Festningsmuren rundt Vigo står om lag halvere ned i bukten.

Om kvelden den 22. oktober gikk den engelsk-nederlandske flåten inn i Ria de Vigo og seilte forbi to fort ved bylen Vigo, som skjøt mot dem da de passerte. Innerst i bukten lå den franske flåten og den spanske sølvflåten i havnen i Redondela, omgitt av de galiciske fjellene. Château-Renault tok ledelsen av forsvaret og blokkerte den smale inngangen, over Rande-sundet, med en tykk tømmerbom. I nordenden av bommen var det et kanonbatteri som ifølge journalen til Rooke besto av 15-16 kanoner. I sørenden lå Fort Rande litt opp for sjøen og besto av et sterkt steintårn med platformer for kanoner. Mellom tårnet og vannkanten lå det en forsterket inngjerding, og i bunnen lå det et batteri som overvåket sundene. Totalt hadde festningesverkene ved Rande mer enn 30 kanoner. For å støtte de franske soldatene på flåten, ble det laget flere barrikader av prinsen av Barbanzon, guvernør og generalkaptein i Galicia.

Ombord på «Royal Sovereign» diskuterte et alliert råd om hvordan de skulle angripe. Planen var å ødelegge bommen med engelske og nederlandske skip, mens soldater fra flåten ødela forsvarsverkene på land. Slaget kom ikke til å bli et vanlig linjeslag, siden det ikke var plass nok i Vigobukta til det, så Rooke måtte tilpasse taktikken sin til situasjonen..

Bommen

Slaget ved Vigobukta. ukjent kunstner

Tidlig om morgenen den 23. oktober, ledet viseadmiral Thomas Hopsonn i HMS «Torbay» angrepet på bommen, tett fulgt av en sterk skvadron av engelske skip, og nederlandske fartøy under viseadmiral Van der Goes. Nær hver ende av bommen hadde Château-Renault fortøyd to av de største krigsskipene sine: «Bourbon» og «Esperance». Innenfor bommen lå fem andre krigsskip fortøyd med bredsidene mot inngangen.

Samtidig hadde Ormonde med om lag 2 000 mann gått i land nær Teis og marsjerte mot Fort Rande. Ormonde sendte Lord Shannon med baktroppen av grenaderer for å angrepet stillingen, forsvart av flere hundrer soldater. Muren rundt den ytre avdelingen ble stormet, og batteriet som vendte mot sjøen ble ødelagt i tide til skipet kunne bryte bommen. Tårnet, som var forsvart av rundt 300 fransk-spanske soldater, holdt ut noe lenger, men også dette tilfalt de allierte grenaderene. Da kanonene på sørsiden var ødelagt begynte angrepet til Ormonde og «Association» med 90 kanoner gikk til angrep og tok batteriet på nordsiden av bukten.

«Torbay» hadde vinden på sin side og rant inn i bommen, som brast, og skipet strømmet gjennom og inn til den franske skvadronen bakom. Vinden forsvant derimot brått, slik at andre allierte fartøy ikke kunne komme etter. Hopsonn var derfor en stund i undertall. Det ble lagt et brannskip ved siden av Torbay og sett i brann. Heldigvis for Hopsonn, så hadde spanjolene etterlatt seg utbrente skip fra Karibia som eksploderte brått. En stor røyksky dekket det engelske fartøyet og deler av brannen slukket slik at mannskapet fikk kontroll over de gjenværende flammane. Ifølge Rooke druknet 53 mann i hendelsen, men da vinden igjen tok seg opp, klarte de allierte skipene å komme seg forbi bommen og inn til fienden.

Uten bommen og fortene på sidene, hadde ikke den fransk-spanske flåten mye å stille opp med. De ytte lite motstand, og mennene til Château-Renault satte skipene sine i brann i havnen, før de søkte tilflukt på land. De allierte sjømennene arbeidede natten gjennom for å redde utbyttet, og om morgenen var det ikke et eneste fransk eller spansk fartøy som ikke enten hadde blitt kapret eller ødelagt..

Ettervirkning

Tap og gevinst

Slaget ved Vigobukta av Bakhuizen

Vigobukta ble en stor katastrofe for franskmennene: av 15 linjeskip, to fregatter og ett brannskip, kom ikke et eneste fartøy seg unna. Fem skip ble kapret av engelskmennene og et annet av nederlenderne.Resten ble brent, enten av de allierte eller franskmennene selv. Det gikk like dårlig med spanjolene: av tre gallioner og 13 handelsfartøy i flåten, ble alle ødelagte, bortsett fra fem som ble tatt av de allierte (minst tre av dem av engelskmennene). Den 24. oktober var det hele over og det som var igjen av skip og festningsverk ble ødelagt av skvadronen til admiral Shovell den 27. oktober. Tapene til den spanske marinen gjorde at de var totalt avhengig av den franske marinen for å opprettholde kommunikasjonen med Amerika.

De spanske myndighetene ble likevel ikke berørt økonomisk. De eide bare to av tre store gallioner og ingen av handelsfartøyene. De som tapte mest, ikke bare tapet av skipene, men også fra de dyrebare varene ombord (pepper, kochenille, kakao, uke, indigo, huder osv.) var private handelsmenn. Meldingen om at sølvflåten hadde kommet betryggende fram til Vigo ble først feiret av handelsmenn i Holland, men de påfølgende rapportene om slaget ble møtt med blandede følelser i Amsterdam, siden rikdommen som ble kapret eller ødelagt hørte like mye til engelske og nederlandske handelsmenn, som det gjorde til de spanske. De spanske myndighetene eide sølvet, og det meste av dette hadde alt blitt losset fra skipene før de allierte gikk til angrep, og det ble til slutt fraktet til borgen i Segovia. De allierte klarte derfor ikke å ta så mye av sølvet selv. Myntmester Isaac Newton sa i juni 1703 at den totale mengden metall som ble gitt til han var rundt 2 043 kg sølv og om lag 3,4 kg gull, til en estimert verdi på bare 14 000 pund. I februar 1703 ga Filip V ut et påbud, som en slags represalie, om å konfiskere alt sølvet som hadde kommet med sølvflåten og som tihørte engelskmenn eller nederlendere, totalt fire millioner peso. I tillegg valgte kongen å låne to millioner peso fra det som hadde kommet fra spanske handelsmenn og konsulatet i Sevilla. Totalt klarte Filip å reise nesten syv millioner peso, som utgjorde om lag halvparten av sølvet fra flåten, noen av de største summene i historien som en spansk konge har fått fra den amerikanske handelen. Resultatet ble en uventet stor økonomisk gevinst for Filip V.

Methuen-avtalene

Suksessen ved Vigo hadde store følger for Storalliansen. Da den bourbonske Filip V tok over den spanske tronen, ønsket kong Peter II av Portugal å holde vennskapet med den mer mektige naboen, og signerte en allianse med Frankrike i juni 1701. Men det var tryggheten til det oversjøiske imperiet til Portugal som var viktigste, og ikke så mye grensen i innlandet. For å beskytte handelsrutene til Portugal fra Sør-Amerika, visste ministrene i Lisboa at de måtte allierer seg med den dominerende marinen i Atlanterhavet. Etter at Rooke vant ved Vigo, var det tydelig at de maritime maktene hadde den sterkeste marinen.

I mai 1703 signerte portugiserne Meuthen-traktaten med England. «Bevaringen av våre oversjøiske kolonier gjør det uunnverlig for oss å ha god forbindelse med maktene som nå kommanderer havet», kommenterte José da Cunha Brochado, den portugisiske ministeren i London. «Kostnaden er stor, men for oss er en slik forståelse essensiell». Det var en triumf for de allierte å skille Portugal fra den franske alliansen: med Lisboa som base for den allierte flåten, da kunne de dominere Gibraltarsundet og hindre franske kamphandlinger i Middelhavet. Men en allianse med Portugal tvang frem en stor endring i strategien til de allierte: De maritime maktene var nå bundet til å føre kamper i Spania, med en armé basert i Lisboa, og en annen i øst i Catalonia. Dette skulle vise seg å bli en stor byrde og felttoget på halvøya ble en katastrofe, men i det lange løp ble den kommersielle gevinsten av avtalen en viktig del av den kommende rikdommen til Storbritannia. Seieren i Vigo var derfor et indirekte, men et stort bidrag til velstanden til Storbritannia utover 1700-tallet.

Kilder

• Francis, David (1975). The First Peninsular War: 1702–1713. Ernest Benn Limited. ISBN 0-510-00205-6
• Kamen, Henry (1966). Bulletin of the Institute of Historical Research 39: The Destruction of the Spanish Silver Fleet at Vigo in 1702.
• Kamen, Henry (2001). Philip V of Spain: The King who Reigned Twice. Yale University Press. ISBN 0-300-08718-7
• Le Fevre, Peter & Harding, Richard (eds.) (2000). Precursors of Nelson: British Admirals of the Eighteenth Century. Chatham Publishing. ISBN 1-86176-062-0]
• Lynn, John A (1999). The Wars of Louis XIV: 1667–1714. Longman. ISBN 0-582-05629-2
• Roger N.A.M (2006). The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815. Penguin Group. ISBN 0-141-02690-1
• Stanhope, Philip (1836). History of the War of the Succession in Spain. London
• Symcox, Geoffrey (1973). War, Diplomacy, and Imperialism: 1618–1763. Harper & Row. ISBN 06-139500-5
• Trevelyan, G. M (1948). England Under Queen Anne: Blenheim. Longmans, Green and co.
• Wolf, John B (1962). The Emergence of the Great Powers: 1685–1715. Harper & Row. ISBN 0061397509